- Nebbafiskur
- Tikaagulliusaq
- Langreyður
- Finhval
- Fin whale
Finnhvalen er den nest største arten av hval på planeten, og finnes i alle verdenshavene. Til havs er den lett å kjenne igjen på den tydelige ryggkammen mellom den buede ryggfinnen og halen, noe som har gitt den kallenavnet «razorback» på engelsk. Selv om finnhvalen for det meste lever alene, kan den av og til opptre i store beiteansamlinger. Det finnes tydelige bevis på at bestanden i Nord-Atlanteren har tatt seg opp igjen etter intensiv hvalfangst i tidligere tider.
Finnhvalen har asymmetrisk farge på hodet: høyre side av underkjeven er hvit, mens venstre side er mørk, noe som muligens hjelper den med å kamuflere seg under jakten. Når den beiter, ruller den seg som regel over på høyre side. Havdyr har ofte en slik såkalt «motskygge«, der de mørke oversidene smelter sammen med de mørke havdypene og de lysere undersidene matcher den lyse vannoverflaten. Slik blir finnhvalen kamuflert både sett ovenfra og nedenfra.
Forskere kan finne ut hvor gammel en finnhval er, ved å studere de voksaktige øreproppene i ørene dens. Disse øreproppene har vekstlag, akkurat som årringene i et tre, og de forteller oss hvor mange år hvalen har levd. Finnhvaler kan bli svært gamle, minst 80–90 år. Den eldste som er fanget ved Island, var 94 år gammel. Utenfor Antarktis ble det fanget en finnhval som var hele 111 år!
Jaktet i
Lydkreditering: Heidi Ahonen, Norsk Polarinstitutt
Forskning
På IUCNs globale rødliste er finnhvalen vurdert som «sårbar» (Vulnerable), mens den nyeste vurderingen fra 2023 plasserer arten i kategorien «livskraftig» (Least Concern) på IUCNs regionale rødliste for Europa. Hva er forskjellen på disse listene, og hvordan fastsettes statusen?






















































































































