- Granarkópur
- Ussuk
- Kampselur, Granselur, Kampur
- Remmesæl
- Bearded seal
Storkobben er den største av de ekte selene i Nord-Atlanteren og kan bli over to meter lang. Vekten varierer mye gjennom året, mellom 250 og 300 kilo, men den største storkobben som er registrert var en hunn på hele 432 kilo! Det engelske navnet «bearded seal» viser til de lange, hvite og følsomme værhårene den har på snuten. På engelsk kalles de også «square flipper», som betyr «firkantet luffe», på grunn av de store framluffene sine som har flate ender. Storkobben finnes over hele Arktis, med to distinkte underarter, én i Atlanterhavet og én i Stillehavet.
I tillegg til å være størst er storkobben også blant de mest høylytte selene. Voksne storkobber lager en rekke høye, musikalske triller, grynt og brumming som kan høres så langt unna som 45 kilometer! Selene vokaliserer gjennom hele året, men aktiviteten er på topp i yngletiden. De forseggjorte sangene er forskjellige fra individ til individ, og hannene bruker dem både til å tiltrekke seg hunner og til å forsvare territoriet sitt. Hunnene vokaliserer også, men ikke i samme grad som hannene.
Ungene er større enn hos andre selarter. De blir født på drivis, rundt 1,3 meter lange og 35 kilo tunge, og etter å ha felt fosterpelsen (lanugo) går de i vannet allerede få timer etter fødselen og dykker ned til 200 meters dyp. De dier i 18 til 24 dager og drikker rundt 8 liter melk om dagen, med et fettinnhold på 50 %. De vokser raskt, i gjennomsnitt 3,3 kilo per dag, og veier rundt 100 kilo når de blir avvent. De er svært gode dykkere og går dypere enn de voksne. I det første leveåret dykker de ned til 450 meters dyp, mens voksne storkobber vanligvis dykker til 200–300 meter.
Voksenlengde 2.1–2.7 meter
Voksenvekt 200–430 kilogram
Maksimal alder 30 år
Spiser bunnspisere, for det meste fisk, men også virvelløse dyr
Gruppestørrelse Ensomme, små grupper
Rovdyr isbjørn, hvalross, spekkhogger, Grønlandshai
IUCN-status nær truet (2024)
Bestandsstørrelse i Arktis omtrent 750,000
Jektet i
Lydkreditering: William Halliday, WCS Canada
Forskning
Klimaendringene har svært stor innvirkning på miljøet i Arktis. Hvilke utfordringer vil storkobben møte i et varmere Arktis og med smeltende havis?
Did you know that bearded seals from Svalbard are rusty?
In Svalbard, you can often observe bearded seals with red faces and flippers. This unusual coloration is mostly due to high concentrations of iron oxide (Fe2O3), but also vanadium, and manganese in their fur. When bearded seals feed on gastropods and bivalves in soft-bottom sediments, they dig with their fore-flippers or stick their heads into the sediment, where they come into contact with rich deposits of iron monosulfide. When the sediment is brought up into the water column when they dive to the surface again, the iron monosulfide is oxidized to form iron oxides that deposit onto the hair shafts of the seals, giving them their rusty appearance. During the molt, you can see the difference between their original grey-blue fur colour and the red and orange coloration due to the rust.






















































































































